1. Innledning

Mange har tinnitus/øresus, og ofte oppstår spørsmålet om denne skyldes forhold på arbeidsplassen slik at det kan være grunnlag for yrkesskadeerstatning. Vi i Kogstad Lunde & Co blir ofte bedt om å bistå forsikringsselskapene i slike saker, og vi opplever at mange er usikre på hvordan reglene er og som synes at den praktiske og rettslige behandlingen er vanskelig. Vi ser også at mange ikke er klar over den vesentlige forskjellen som det er mellom trygderetten og erstatningsretten på dette området.

Formålet med denne artikkelen er å gi en kort oversikt over systemet og hva som skal til for at tinnitus kan gi rett til erstatningsutbetaling.

2. Det medisinske utgangspunktet

Utgangspunktet er at tinnitus er en uspesifikk lidelse – man kan ikke utlede årsaken av symptomene som sådan. Tilstanden er også svært utbredt i normalbefolkningen. Tinnitus kan skyldes en rekke ulike årsaker – både fysiologiske (objektivt konstaterbare forandringer i øret), psykiske og fysiske. Vanligvis kan man ikke påvise en konkret årsak til lidelsen.

Det er altså ikke slik at man kan oppstilles noen presumpsjon for at tinnitus er forårsaket av et enkeltstående støytraume eller en langvarig støybelastning i arbeid.

3. Det naturlige utgangspunktet – erstatningsretten er lik for alle uspesifikke tilstander

Vi mener at det er naturlig å ta utgangspunkt i at en person som fremsetter krav om yrkesskadeerstatning for tinnitus ikke skal særbehandles. Vedkommende må forholde seg til, og få sin sak vurdert på grunnlag av, de samme erstatningsrettslige reglene som alle andre som krever yrkesskadeerstatning for uspesifikke tilstander.

4. Gjennomgangen av alternative grunnlag for å få yrkesskadeerstatning for tinnitus

4.1 Yrkesskade etter yfl. § 11 første ledd bokstav a

Det vil gi rett til erstatning for yrkesskade etter yfl § 11 første ledd bokstav a dersom tinnitus er en følge av et enkeltstående lydtraume – for eksempel et sterkt smell fra et våpen, en eksplosjon eller tilsvarende.

Årsaksvurderingen i den konkrete saken skjer da, på vanlig måte, med utgangspunkt i traumelærens fire grunnvilkår: (Lyd)traumet må ha skadeevne, det må være akuttsymptomer, brosymptomer som utvikler seg i tråd med det man forventer etter allment akseptert viten og det må ikke være andre, mer sannsynlige årsaker til plagene.

4.2 Yrkessykdom etter yfl. § 11 første ledd bokstav b

4.2.1 Tinnitus er ikke en listesykdom

Det er klart at tinnitus ikke er en listesykdom. Det betyr at selv ikke om man legger til grunn at en person har fått tinnitus som en direkte følge av en yrkesrelatert støybelastning over tid, vil dette gi grunnlag for erstatning etter yfl. § 11 første ledd bokstav b.

Det normale er at tinnitusen anføres å være en «følgeskade» av en larmskade. Denne larmskaden vil normalt være godkjent som listesykdom/yrkesskade etter bokstav b.

Spørsmålet blir da hvordan man rettslig sett skal håndtere tilstander som anføres å være følgeskader til godkjente yrkesskader og listesykdommer.

4.2.2 «Følgeskade» til yrkesskade eller listesykdom

Som kjent er det ikke en fullstendig overlapping mellom de trygderettslige og de erstatningsrettslige reglene for yrkesskader.

Et av punktene der det er en helt avgjørende forskjell på den trygderettslige og den erstatningsrettslige behandlingen er der det pretenderes å foreligge en avledet/sekundær følge av en godkjent yrkesskade eller yrkessykdom (typisk at tinnitus anføres å være en avledet følge av en larmskade).

Denne forskjellen mellom trygderetten og erstatningsretten har så langt ikke vært problematisert for eller vurdert av Høyesterett, heller ikke i de sakene der tinnitus har vært et tema. Det verserer imidlertid nå saker for underrettene der denne problemstillingen står sentralt.

Forskjellen mellom den trygderettslige og erstatningsrettslige håndteringen er som følger:

4.2.2.1 Den trygderettslige vurderingen:

I trygderettslig sammenheng gjelder hovedårsakslæren.

I rundskriv R13-00 (Rundskriv fra Arbeids- og velferdsdirektoratet) er det avslutningsvis inntatt kommentarer til de enkelte paragrafer i ftrl. kapittel 13. Rundskrivet gjelder den trygderettslige håndteringen, ikke den erstatningsrettslige.

I kommentarene til § 13-3 Yrkesskade, underpunkt 2 om § 13-3 første ledd står det følgende i punkt 2.4 Følgeskader:

Følgeskader til en godkjent yrkesskade (såkalt avledet eller sekundær skadefølge) kan også godkjennes som yrkesskade.
(...)
Ved vurdering av godkjennelse av følgeskader må den godkjente yrkesskaden være hovedårsaken til følgeskaden. Er vilkåret om årsakssammenheng oppfylt for følgeskaden, skal følgeskaden godkjennes fullt ut.

Det følger av Trygderettens kjennelse av 26.06.09 (TRR-2009-263) at det er hovedårsakslæren som skal legges til grunn. Av kjennelsen fremgår følgende:

«Dersom det då skal vere grunnlag for å godkjenne Ap sine psykiske lidingar som yrkesskade, må det i tilfelle vere som ein følgetilstand av den godkjente yrkesskaden, altså kneskaden. Ordlyden i folketrygdlova § 13-3 gir isolert sett ikkje heimel til å godkjenne også følgetilstandar av yrkesskader som yrkesskade, jf. at det er tale om å kreve samanheng mellom «en arbeidsulykke» og den aktuelle skaden eller sjukdommen. Ein slik adgang følger likevel av fast forvaltningspraksis. For at Ap sine psykiske lidingar skal kunne yrkesskadegodkjennast, må dei ha si hovudårsak i den allereie godkjente kneskaden, jf. dom frå Gulating lagmannsrett av 30. desember 2008 (LG-2008-32704), praksis frå Trygderetten i ankesakene TRR-2006-379, TRR-2007-1970, TRR-2008-1476, TRR-2008-1829 og TRR-2009-19, samt Asbjørn Kjønstad: Folketrygdloven med kommentarer (2. utgåve 2007) s.606.»

Det gjelder ikke et fordelingsprinsipp ved vurdering av godkjennelse av følgeskader, jf. forutsetningsvis Gulating lagmannsretts dom av 30.12.08 (LG-2008-32704) og TRR-2008-1476, jf. også kommentarene til § 13-4 hva gjelder avsnitt om følgeskader.

Trygderetten har i kjennelse av 24.10.08 (TRR-2008-1476) lagt til grunn at det er hovedårsakslæren uten fordelingsprinsipp som skal legges til grunn. Kjennelsen gjelder i utgangspunktet § 13-4, men under vurderingen av vilkåret om hovedårsakslære har Trygderetten også vist til § 13-3. Fra kjennelsen gjengis følgende:

«Det rettslege spørsmålet i foreliggande sak er om tilsvarande rettslege årsakskrav gjeld også ved godkjenning av dei sekundære yrkesskader og yrkessjukdommar, altså om det gjeld ei hovudårsakslære supplert med ei fordelingslære, eller kun ei rein hovudårsakslære. Med sekundære yrkesskader forstår retten tilstandar som ikkje står i direkte samanheng med eit arbeidsuhell eller skadeleg påvirking i arbeidet, men som blir hevda å vere ein følge av den primære yrkesskaden eller yrkessjukdommen.

... Ved følgetilstandar er verken arbeidsulukka eller påvirkinga i arbeidet sjølvstendig ledd i årsaksforholdet som skal vurderast; det interessante er samanhengen mellom den primære og den sekundære tilstanden. Retten legg til at adgangen til å godkjenne følgetilstandar som yrkesskade eller yrkessjukdom må reknast som etablert gjennom fast forvaltningspraksis.

... Trygderetten har i tidlegare praksis brukt ulike formuleringar for å gi uttrykk for kva årsakskrav blir lagt til grunn ved vurderinga av sekundære yrkesskader og -sjukdomar. Tendensen her synest å vere at hovudårsakslæra har blitt lagt grunn, utan supplement av fordelingslæra.

... På grunnlag av det samla rettskildebildet har retten konkludert med at det ved vurderinga av om sekundære skader og sjukdommar skal godkjennast som yrkesbetinga må leggast til grunn ei hovudårsakslære. Til forskjell frå fast praksis ved vurdering av primære skader og sjukdommar, er det ikkje rettsleg grunnlag for å supplere med ei fordelingslære for dei tilfeller der den yrkesrelaterte faktoren har bidratt, men ikkje er hovudårsak. Det medfører at sekundære tilstandar vil bli gitt full godkjenning dersom primærtilstanden er hovudårsak. Derimot blir det ingen godkjenning, heller ikkje delgodkjenning, dersom den primære yrkesskaden eller yrkessjukdommen ikkje er hovudårsaka til følgetilstanden.»

Direktoratet angir en tilsvarende regel for yrkessykdommer som likestilles med yrkesskader, jf. kommentarene til ftrl. § 13-4 der det i den generelle kommentaren skrives følgende under overskriften «Følgetilstander»:

Følgetilstander til en godkjent yrkessykdom (såkalt avledet eller sekundær skadefølge) kan godkjennes som yrkessykdom. Eksempelvis hvis en person som har fått godkjent hepatitt som yrkessykdom utvikler leversvikt. Leversvikten kan da godkjennes som yrkessykdom forutsatt at hepatitten er hovedårsaken til leversvikten.

Et annet eksempel er tinnitus som følge av hørselsnedsettelse.

En følgetilstand kan godkjennes selv om den ikke er omfattet av forskriftene til første ledd. Forutsetningen for å godkjenne en følgetilstand er at tilstanden har sin hovedårsak i en yrkessykdom som er godkjent etter reglene i § 13-4. Dette er fastslått i Gulating lagmannsretts dom av 30. desember 2008 (LG-2008-32704). Godkjenningsspørsmålet knyttet til følgetilstanden reguleres altså ikke av § 13-4. Dette innebærer at det ikke er adgang til delvis godkjenning av følgetilstanden.

Les mer om følgetilstander i rundskrivet til § 13-3.

Det siterte viser at det i trygderettslig sammenheng skal gis yrkesskadegodkjenning av avledede følger av både godkjente yrkesskader og godkjente yrkessykdommer.

I relasjon til yrkessykdommene/listesykdommene bemerkes det at mange av disse er tilstander der årsaksvurderingene er vanskelige. Ofte kan og vil det være sammensatte årsaker til plagene. Eksponeringen kan typisk også ha skjedd både i jobb og i fritiden. Trygderettens hovedårsakslære medfører likevel at plagene normalt fullt ut blir godkjent som yrkesbetinget. Fordi årsaksvurderingene ved følgeskader i trygderetten kun skjer ett ledd bakover, innebærer det at en tilstand vil bli godkjent som yrkessykdom dersom det er mer enn 50 % sannsynlig at den er en følge av den godkjente yrkessykdommen. Sammenhengen med den opprinnelige belastningen i arbeidet vurderes ikke.

Trygderettslig vil altså en tinnitus som med 51 % sannsynlighet er en følge av en larmskade som med 51 % sannsynlighet var en følge av støy på arbeidsplassen, bli fullt (100 %) godkjent som yrkessykdom.

Denne godkjenningen skjer trass i at det matematisk sett kun er 51 % av 51 % = 26,01 % sannsynlighet for at denne tinnitusen er en følge av støyen på arbeidsplassen.

Dersom den trygdete deretter klarer å sannsynliggjøre at det er 51 % sannsynlig at tinnitusen har medført psykiske plager, vil også disse bli fullt godkjent som yrkessykdom. Matematisk sannsynlighet for at de psykiske plagene er forårsaket av støyen på arbeid vil likevel kun være 26,01 % x 51 % = 13,27 %. Trygdens vurdering skjer imidlertid bare ett ledd bakover. Hvor mange ledd man må gå gjennom, har ikke betydning – så lenge et ledd med mer enn 50 % sannsynlighet anses å være forårsaket av det forrige.

I tillegg er det et faktum at trygderettens hovedårsakslære ikke avgrenses på samme måte av erstatningsrettens krav om rettslig årsakssammenheng (uvesentlighetslæren + adekvans).

4.2.2.2 Den erstatningsrettslige vurderingen:

Høyesterett har i en rekke dommer tatt stilling til hvordan årsaksvurderingene skal skje i personskadeerstatningsretten – med utgangspunkt i betingelseslæren.

Gjennom Rt-1998-1565 (Nakkesleng I), Rt-2007-158 (Pseudoanfall), Rt-2007-172 (Schizofreni), Rt-2010-1547 (Nakkesleng IV) og HR-2018-557-A (Sensitisering) har Høyesterett gjort det klart at det kun er direkte skadefølger som gir rett til erstatning.

I Rt-2007-172 sier Høyesterett uttrykkelig at avledete og indirekte skadefølger faller utenfor det som har erstatningsrettslig vern. Avgrensningen skjer her på grunnlag av mangel på rettslig årsakssammenheng – som i erstatningsretten utgjør et selvstendig avgrensningskriterium i tillegg til kravet om faktisk årsakssammenheng.

Det innebærer at Høyesterett har avvist at «tilleggsplager»/«følgeplager» m.v. vil være erstatningsmessige etter en yrkesskade eller trafikkulykke.

Når årsaksvurderingene skjer med utgangspunkt i traumelærens 4 vilkår, sikrer dette at de direkte skaderelaterte plagene gir grunnlag for erstatning. Plager som forverres eller tilkommer uker, måneder eller år ut i forløpet vil imidlertid ikke gi grunnlag for erstatning.

Det er allmenn enighet om at det er en og samme årsakslære i personskadeerstatningsretten, uavhengig av hvilket rettslig grunnlag kravet baseres på.

Når det gjelder yrkessykdommene, har Høyesterett avklart at den som krever erstatning har bevisbyrden for at det rent faktisk foreligger en sykdom som er omfattet av listen, jf. yforsl. § 11 første ledd bokstav b. Dersom dette er sannsynliggjort, følger det av § 11 annet ledd at det skal presumeres at skaden/sykdommen er forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, med mindre forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet. I denne spesifikke situasjonen ligger det altså et skjerpet beviskrav på forsikringsselskapet. Presumsjonsregelen gjelder imidlertid bare for listesykdommen som sådan, ikke for pretenderte avledete og indirekte følger av denne. Vurderingen av slike (eller pretensjoner om slike) skal skje på grunnlag av de alminnelige reglene.

Det følger av dette at tinnitus som er en pretendert eller konstatert avledet følge av en larmskade, ikke vil gi rett til erstatning. I enda større grad gjelder dette psykiske plager som anføres å være en avledet følge av en tinnitus som igjen anføres å være en avledet følge av en larmskade.

4.3 Yforsl. § 11 første ledd bokstav c

4.3.1 Det som normalt begrunner anførselen

Når det fremsettes krav om erstatning for tinnitus, eller psykiske plager som tinnitusen anføres å ha forårsaket, søkes dette ofte begrunnet i yforsl. § 11 første ledd bokstav c.

Anførselen er naturlig, fordi det i den konkrete saken ikke foreligger noen eksplosjon eller et annet stort enkeltstående lydtraume. Dermed kan ikke bokstav a komme til anvendelse. All den tid tinnitus ikke er en listesykdom, vil heller ikke bokstav b gi rett til erstatning.

Anførselen vil da ofte være at tinnitusen er en direkte følge av den samme støyen på arbeidsplassen som forårsaket en yrkessykdomsgodkjent larmskade.

4.3.2 Belastningslidelser generelt – lovregel og rundskriv

Det klare utgangspunktet i både trygderetten og erstatningsretten er at belastningslidelser ikke har erstatningsrettslig vern. Dette er uttrykkelig uttalt i ftrl. § 13-3 tredje ledd:

Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid.

I rundskriv RF13-00 er det i veiledningen til ftrl. §13-3 tredje ledd

Begrunnelsen for bestemmelsen er at de sykdommer/lidelser dette gjelder er alminnelig utbredte og kan skyldes påvirkninger og belastninger som gjør seg gjeldende såvel utenfor som innenfor arbeidsmiljøet. De har dessuten ofte uklare og sammensatte årsaksforhold.

Videre uttales det:

4.1 Belastningsskader i muskel/skjelettsystemet som skyldes belastninger over tid

Etter bestemmelsen kan belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel/skjelettsystemet ikke godkjennes som yrkesskade. Det er en kjent sak at tungt og ensidig arbeid over tid kan forårsake belastningsskader i f.eks. nakke, skuldre, rygg, hofter, knær o.l. Disse lidelsene kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom i henhold til forskriftene fastsatt i henhold til § 13-4 første ledd.

Vi har imidlertid et unntak for sykdommer i armer og hender som er forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy. Se nærmere under kommentarene til § 13-4 forskriftens § 1 bokstav F.

4.2 Psykiske lidelser som skyldes belastninger over tid

Selv om det er medisinsk akseptert at påkjenninger og belastninger over tid på en arbeidsplass kan medføre psykiske lidelser, f.eks. sterkt arbeidspress og/eller mobbing, kan slike lidelser ikke godkjennes som yrkesskade. Slike lidelser kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom etter forskriftene fastsatt i henhold til § 13-4 første ledd. Se nærmere under de generelle kommentarene til disse forskriftene.

4.3.3 Erstatningsrettslig behandling av tinnitus som belastningslidelse

Som vi fremhevet innledningsvis, er tinnitus en uspesifikk tilstand. Det er ingen presumpsjon for at tinnitus vil være forårsaket av støybelastning, og enda mindre at den er en følge av støybelastning i arbeid. Da kan vi vanskelig se at det er grunn til å gi disse plagene en annen erstatningsrettslig posisjon enn det som gjelder for uspesifikke plager fra rygg eller nakke, eventuelt for psykiske plager.

Dette standpunktet støttes av Ambulansesjåfør-dommen, Rt-2013-645, der Høyesterett konkluderte med at det ikke var grunnlag for å yrkesskadegodkjenne et PTSD/medieoffersyndrom som hadde oppstått etter intens mediefokusering over lengre tid. Det vises i denne forbindelse til Høyesteretts drøftelse i dommens avsnitt 35 til 55.

Høyesterett la til grunn at enkeltstående psykiske traumer av denne typen kunne gi en yrkesskade etter yforsl. § 11 første ledd bokstav a. Rent faktisk hadde imidlertid ikke vært et slikt enkeltstående traume (der alle traumelærens 4 vilkår var oppfylt) i den aktuelle saken.

Det var gjentatte belastninger av mildere karakter som til sammen, og over tid, førte til den varige psykiske skaden. Plagene ble gjennom dette å anse som en belastningslidelse, og Høyesterett var tydelig på at det da ikke var grunnlag for å akseptere dem som en yrkesskade etter bokstav a.

Ambulansesjåføren hadde subsidiært anført at plagene skulle godkjennes som yrkesskade i medhold av yforsl. 11 første ledd bokstav c. Høyesterett avviste dette kort, men tydelig:

54) A har imidlertid anført at de skadene han har fått som følge av den store mediepågangen, uansett må kvalifisere som yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c som en skade som skyldes påvirkning fra skadelige arbeidsprosesser.

(55) Her peker jeg imidlertid på at det følger av forarbeidene, Ot.prp.nr.44 (1988–1989) side 89, at det heller ikke etter denne bestemmelsen er meningen at belastningslidelser skal gi rett til erstatning. Som det fremgår av Rt-2004-261 avsnitt 46, er bokstav c ikke ment å ha et vidt anvendelsesområde, men å fungere som en sikkerhetsventil. En eventuell utvidelse av yrkesskadeforsikringsordningen til å gjelde belastningsskader av den art vi her står overfor, må være en lovgiveroppgave.

56) Om det i dette tilfellet overhodet er naturlig å tale om «arbeidsprosesser» i lovens forstand, er det da ikke behov for å ta stilling til.

En tilsvarende kort og tydelig avvisning fremstår riktig i saker der det kraves erstatning for tinnitus begrunnet i bokstav c.

5. Vår oppsummering

Dersom man legger til grunn at de alminnelige erstatningsrettslige reglene gjelder for tinnitus, på samme måte som for alle andre uspesifikke tilstander, vil tinnitus gi rett til erstatning etter yforsl. § 11 første ledd bokstav a) dersom plagene er en direkte følge av et enkeltstående lydtraume. Kravstilleren må da sannsynliggjøre at traumelærens fire vilkår er oppfylt for lidelsen sin del. Lydtraumet må ha vært så kraftig at det i deg selv kunne forårsake tinnitus, tinnitusen må ha oppstått i nær tidsmessig sammenheng med lydtraumet, symptomutviklingen må være typisk for det man vet om tinnitus forårsaket av enkeltstående lydtraumer og det må ikke være andre, mer sannsynlige årsaker til plagene.

Tinnitus er ikke en listesykdom og vil derfor ikke oppnå dekning etter bokstav b. Dersom den anføres å være dekket under bokstav c, vil den være en belastningslidelse – og dermed mangle erstatningsrettslig vern.

En autoritativ avgjørelse fra Høyesterett foreligger p.t. ikke. Kogstad Lunde & Co bistår forsikringsselskapene i en rekke slike saker, herunder en sak som skal behandles av Borgarting lagmannsrett høsten 2021. Ikke nøl med å ta kontakt om vi kan være til hjelp!

Originally published 26.05.2021

The content of this article is intended to provide a general guide to the subject matter. Specialist advice should be sought about your specific circumstances.